Web - Windows - iPhone
Øynene skinner ved denne herlige årstidens begynnelse når vi betrakter den nylig avdekkede glansen fra den forgylte kuppelen som kroner Bábs opphøyede gravmæle. Dette ærverdige byggverk, som er restaurert og har gjenvunnet den overjordiske prakt det var tiltenkt av Shoghi Effendi, sender igjen sitt skinn ut til land, sjø og himmel, dag og natt, som et vitnesbyrd om den majestet og hellighet som kjennetegnet ham hvis hellige levninger forvares der.
Denne gledesstunden sammenfaller i tid med avslutningen av et gunstig kapittel i Den guddommelige plans utvikling. Bare et eneste tiår gjenstår av det første århundret i formingstiden, de første hundre år under den velgjørende skyggen av ‘Abdu’l-Bahás testament. Femårsplanen som nå er under avslutning, etterfølges av en til, der hovedlinjene allerede har vært gjenstand for intenst studium rundt om i bahá’í-verdenen. Faktisk kunne vi ikke ha vært mer tilfredse med tilsvaret på vårt budskap til de kontinentale rådgivernes konferanse og på riḍván-budskapet for tolv måneder siden. Vennene er ikke fornøyde med en fragmentarisk oppfatning av innholdet i disse budskapene og vender igjen og igjen tilbake til dem, alene og i grupper, på formelle møter og i spontane sammenkomster. Deres forståelse berikes gjennom aktiv og informert deltagelse i vekstprogrammene som pleies i deres områder. Derfor har bahá’í-samfunnet verden over i løpet av noen få måneder bevisst absorbert hva det trenger for å bli drevet frem til en fortrøstningsfull start på det kommende tiår.
I løpet av samme periode har en serie tilfeller av politisk omveltning og økonomisk turbulens i forskjellige verdensdeler rystet regjeringer og folkeslag. Samfunn er blitt ført til randen av revolusjon, og i bemerkelsesverdige tilfeller over kanten. Ledere finner at hverken våpen eller rikdom er en garanti for trygghet. Der folkets forhåpninger ikke er blitt innfridd, har det skjedd en oppmagasinering av forbitrelse. Vi husker hvor skarpt Bahá’u’lláh formante jordens herskere: “Deres folk er deres skatter. Vokt dere, at ikke deres styre krenker Guds bud og dere overgir deres myndlinger i røverens hender.” Et advarende ord: Uansett hvilket fengslende skue folkets forandringsglød er, må man huske at det finnes interesser som manipulerer begivenhetenes gang. Og så lenge det helbredende middel foreskrevet av den guddommelige lege ikke blir gitt, vil denne tidsalders trengsler vare ved og bli dypere. En som oppmerksomt iakttar vår tid, vil lett gjenkjenne den hurtigere oppløsningen, rykkvis, men ubønnhørlig, av en verdensorden som er sørgelig mangelfull.
Men likevel – også dens motstykke kan man skjelne, den konstruktive prosessen som Beskytteren forbandt med “Bahá’u’lláhs fremvoksende tro” og beskrev som “forløperen for den nye verdensorden som troen om ikke lenge må opprette”. Dens indirekte virkninger kan ses i følelsesutbruddene, særlig hos de unge, som skyldes en lengsel etter å bidra til vekst i samfunnet. Det er en gave skjenket tilhengerne av Den urgamle skjønnhet at denne lengselen, som ubønnhørlig veller opp fra menneskets ånd i alle land, kan finne et så veltalende uttrykk i arbeidet bahá’í-samfunnet utfører for å bygge kapasitet til effektiv handling blant planetens forskjellige befolkninger. Kan noe privilegium måle seg med dette?
La enhver troende, for å få innsikt i dette arbeidet, se hen til ‘Abdu’l-Bahá: hundreårsmarkeringen for hans “epokegjørende reiser” til Egypt og Vesten foregår på denne tiden. Utrettelig utla han læresetningene i alle sosiale sammenhenger: i hjem og misjonssaler, i kirker og synagoger, i parker og på offentlige plasser, i jernbanevogner og på oseandampere, i klubber og foreninger, på skoler og universiteter. I anvendelsen av allmenngyldige guddommelige prinsipper på datidens problemer var han kompromissløs i sitt forsvar for sannheten, men likevel uendelig mild i sin fremtreden. Uten å gjøre forskjell gav han alle kjærlighet, visdom, trøst, hva det særlige behovet enn måtte være, til offentlige tjenestemenn, vitenskapsmenn, arbeidere, barn, foreldre, landsforviste, aktivister, geistlige, skeptikere. Samtidig som han oppløftet sjelene, utfordret han deres antagelser, endret deres perspektiver, utvidet deres bevissthet og fokuserte deres krefter. I ord og handling viste han en slik medlidenhet og sjenerøsitet at hjertene ble fullstendig forvandlet. Ingen ble vist bort. Vårt store håp er at i denne perioden for hundreårsmarkeringen vil hans oppriktige beundrere ofte minnes Mesterens makeløse meritter og ved det bli inspirert og styrket. Ha hans eksempel for øye, og fest blikket på det; la det være deres instinktive veileder i innsatsen for planens mål.
Ved begynnelsen av bahá’í-samfunnets første verdensplan beskrev Shoghi Effendi i engasjerende vendinger de suksessive stadiene for det guddommelige lys – at det ble tent i Siyah-Chal, ble kledt i åpenbaringens lampe i Bagdad, ble spredt til land i Asia og Afrika samtidig som det skinte med sterkere glans i Adrianopel og senere i ‘Akka, strålte over havet til de gjenstående verdensdeler, og at det i økende grad ville spres over verdens stater og biland. Den siste delen av denne prosessen karakteriserte han ved å si at “dette lyset ville ... trenge inn i alle gjenstående territorier på kloden”, og han omtalte den som “stadiet der lyset fra Guds seierrike tro skinner i all sin kraft og herlighet og vil ha overstrømmet og omsluttet hele planeten”. Skjønt dette målet langt fra er i ferd med å oppfylles, blusser lyset allerede intenst i mang en region. I noen land skinner det i hvert område. I landet der dette uutslokkelige lys først ble tent, brenner det klart på tross av dem som vil slokke det. I forskjellige nasjoner når det en jevn glød i hele nabolag og landsbyer, etter hvert som kjerte etter kjerte tennes i hjerte etter hjerte av forsynets hånd; det opplyser ettertenksomme samtaler på alle plan av samhandling mellom mennesker; det kaster sine stråler på et utall initiativer som tas for å fremme et folks velvære. Og i hvert tilfelle stråler det ut fra en trofast troende, fra et pulserende samfunn, fra et kjærlig åndelig råd, der hver av dem er et ledende lys i mørket.
Vi ber innstendig ved Den hellige terskel om at dere hver især, bærere av den udødelige flamme, må bli omsluttet av Bahá’u’lláhs mektige bekreftelser i deres formidling av troens gnist til andre.
DET UNIVERSELLE RETTFERDIGHETENS HUS