Web - Windows - iPhone
Med hjertene fylt av beundring for Bahá’u’lláhs tilhengere har vi gleden av å kunngjøre at ved inngangen til denne overmåte gledesfylte ri ván-tiden er et nytt tilskudd av intensive vekstprogrammer i gang i alle verdensdeler, noe som øker det samlede antall i verden til over 1500 og sikrer Femårsplanens mål, ett år før den avsluttes. Vi bøyer hodet i takknemlighet mot Gud for denne forbløffende prestasjon, denne slående seier. Alle som har arbeidet på dette feltet, vil verdsette den gaven han har skjenket sitt samfunn ved å gi det et helt år til å styrke det utvidelses- og befestelsesmønster som nå er opprettet overalt, som en forberedelse til oppgavene det vil bli kalt til å gi seg i kast med i sitt neste globale foretagende – en plan av fem års varighet, den femte i en serie med det uttrykkelige mål å fremme prosessen med inntreden i skarer.
Når vi nå stanser opp ved denne festlige begivenheten, kjenner vi oss beveget til å gjøre det klart at det som fremkaller en slik dyp følelse av stolthet og takknemlighet i våre hjerter, ikke så mye er den tallmessige bragden dere har utført, så bemerkelsesverdig som den er, men en kombinasjon av utviklinger på kulturens dypere plan, hvilket denne prestasjonen vitner om. Fremst blant disse er den økningen vi har sett i vennenes evne til å samtale med andre om åndelige emner og til å snakke fritt om Bahá’u’lláhs person og hans åpenbaring. De har kommet til en god forståelse av at undervisning er et grunnleggende krav til et liv i raus gavmildhet.
I våre senere budskap har vi uttrykt glede over å bevitne den stadige økningen i undervisningstempoet rundt om i verden. Den enkelte troendes oppfyllelse av denne grunnleggende åndelige forpliktelse har alltid vært en uunnværlig del av bahá’í-livet og er det fortsatt. Det som igangsettelsen av 1500 intensive vekstprogrammer har tydeliggjort, er hvor modig og bevisst den jevne troende er blitt på å ta skrittet ut av den nære kretsen av familiemedlemmer og venner, rede til å bli ledet av den overmåte barmhjertiges styrende hånd til mottagelige sjeler, hvor de enn måtte befinne seg. Selv de mest beskjedne anslag tyder på at det nå er titusener som deltar i periodiske kampanjer for å knytte vennskapsbånd, basert på felles forståelse, med dem som tidligere ble sett på som fremmede.
I sin innsats for å fremlegge troens grunnsetninger på en enkel og utvetydig måte har de troende hatt stor nytte av det illustrerende eksemplet i Ruhi-instituttets bok 6. Når logikken bak denne presentasjonen blir verdsatt og trangen til å gjøre den om til en formel blir overvunnet, fører den til en samtale mellom to sjeler – en samtale som utmerker seg ved dybden av forståelsen som oppnås og ved karakteren av det forhold som opprettes. I den utstrekning samtalen fortsetter ut over det første møtet og ekte vennskap blir inngått, kan en direkte undervisningsinnsats av denne typen bli en katalysator for en vedvarende åndelig forvandlingsprosess. Hvorvidt den første kontakten med slike nyfunne venner utløser en invitasjon til å melde seg inn i bahá’í-samfunnet eller til å delta i en av dets aktiviteter, er ikke av overveldende betydning. Det er viktigere at hver sjel kjenner seg velkommen til å slutte seg til oss for å bidra til å gjøre storsamfunnet bedre, og slår inn på en vei til tjeneste for menneskeheten, der en formell innmelding kan skje i starten eller senere hen.
Betydningen av denne utviklingen bør ikke undervurderes. Når et gjennomført handlingsmønster først er på plass, må man i hvert område rette oppmerksomheten mot en bredere utvidelse av dette gjennom et nettverk av medarbeidere og bekjente, mens man samtidig fokuserer krefter på mindre lommer i befolkningen, der hver av disse bør bli et senter for intens aktivitet. I et bymessig område kan et slikt aktivitetssenter best defineres av grensene for et nabolag; i et område som hovedsakelig har et landlig preg, vil en liten landsby utgjøre et passende sosialt rom for dette formålet. De som gjør tjeneste i disse miljøene, både stedlige innbyggere og gjestende undervisere, vil med rette anse sitt arbeid for å være av samfunnsbyggende art. Selv om den første kontakten kan innebære at man besøker noen hjemme uten forutgående beskjed, ville bruken av betegnelser som “dør-til-dør” om deres undervisningsinnsats ikke yte rettferdighet overfor en prosess som søker å heve evnen hos en befolkning til å ta ansvar for sin egen åndelige, sosiale og intellektuelle utvikling. For å holde i gang aktivitetene som driver denne prosessen, der nyfunne venner inviteres til å delta, kan det for en tid meget vel bli behov for at den lokale befolkningen får hjelp utenfra. Disse aktivitetene er: møter som styrker samfunnets gudhengivne karakter; undervisningsklasser som nærer barns sarte hjerter og sinn; grupper som kanaliserer juniorungdommens brusende krefter; studiesirkler, åpne for alle, som setter folk med ulik bakgrunn i stand til å gjøre fremgang på like fot og til å utforske anvendelsen av troens lære på deres individuelle og kollektive liv. Det er imidlertid å vente at forfleringen av disse kjerneaktivitetene snart vil bli opprettholdt av menneskelige ressurser som hører hjemme i nabolaget eller landsbyen selv – av menn og kvinner som ivrer etter å forbedre materielle og åndelige forhold i sitt nærmiljø. Gradvis burde det derfor vokse frem en rytme i samfunnslivet som er i samsvar med kapasiteten hos en voksende kjerne av enkeltpersoner som kjenner seg forpliktet overfor Bahá’u’lláhs visjon om en ny verdensorden.
I denne sammenheng viser mottageligheten seg i en vilje til å delta i den samfunnsbyggende prosessen som kjerneaktivitetene har satt i gang. I område etter område der et intensivt vekstprogram nå pågår, er oppgaven for vennene i det kommende år å undervise innenfor en eller flere mottagelige befolkningsgrupper, med bruk av en direkte fremgangsmåte i sin presentasjon av troens grunntrekk, og å finne de sjelene som lengter etter å kaste av seg sløvheten som er påtvunget dem av samfunnet, og arbeide ved siden av hverandre i sine nabolag og landsbyer for å ta fatt på en kollektiv forvandlingsprosess. Dersom vennene fortsetter sine bestrebelser på å lære nye måter og metoder for samfunnsbygging i små miljøer på denne måten, er vi sikre på at det lenge etterlengtede mål – allmenn deltagelse i troens anliggender – vil rykke flere størrelsesordener nærmere vår rekkevidde.
For å møte denne utfordringen vil de troende og institusjonene som tjener dem, måtte styrke instituttprosessen i området, med en betydelig økning innenfor sine grenser i tallet på dem som er i stand til å virke som veiledere for studiesirkler; for man bør være klar over at anledningen som nå åpner seg til at vennene kan hjelpe frem et pulserende samfunnsliv i nabolag og landsbyer, kjennetegnet av en så sterk målbevissthet, ble bare gjort mulig av avgjørende utviklinger som fant sted i løpet av det siste tiåret i det aspektet av bahá’íkulturen som har med fordypning å gjøre.
Da vi i desember 1995 bad om at det skulle opprettes opplæringsinstitutter i hele verden, bestod bahá’í-samfunnets mest alminnelige mønster for å hjelpe enkelttroende med å utdype deres kunnskap om troen hovedsakelig i tilfeldige kurs og undervisningstimer av ulik varighet og med et mangfold av emner. Dette mønsteret hadde på en god måte tilfredsstilt behovene hos et frembrytende, verdensomspennende bahá’í-samfunn som ennå var relativt få i antall og hovedsakelig var opptatt med sin geografiske utbredelse rundt om i verden. Vi gjorde det imidlertid klart på den tiden at en annen tilnærmingsmåte til studiet av skriftene ville måtte finne sin form, en måte som ville anspore et stort antall til å tre inn på handlingens arena, dersom prosessen med inntreden i skarer skulle gå vesentlig raskere. I denne forbindelse bad vi om at opplæringsinstituttene skulle hjelpe stadig større kull av troende til å tjene Saken ved å tilby kurs som ville formidle kunnskapen, innsiktene og ferdighetene som kreves for å utføre de mange oppgaver forbundet med raskere utvidelse og befestelse.
Å lese troens skrifter og bestrebe seg på å nå en mer fyllestgjørende forståelse av betydningen av Bahá’u’lláhs overveldende åpenbaring, er forpliktelser som er pålagt enhver av hans tilhengere. Alle formanes til å utforske hans åpenbarings osean og få del i de visdomsperler som ligger der, i samsvar med sine evner og preferanser. I lys av dette fremstod lokale fordypningsklasser, vinter- og sommerskoler og spesielt arrangerte sammenkomster der troende med kunnskap om skriftene kunne gi andre del i sine innsikter i spesielle emner, på en naturlig måte som fremtredende trekk ved bahá’í-livet. Akkurat som vanen med daglig lesning vil forbli en integrert del av ens identitet som bahá’í, vil disse studieformene fortsatt ha en plass i samfunnets kollektive liv. Men forståelsen av hva åpenbaringen innebærer, både med hensyn til individuell vekst og sosial fremgang, øker mangfoldig når studium og tjeneste knyttes sammen og gjennomføres parallelt. Der, på tjenestefeltet, settes kunnskapen på prøve, der gir praksis opphav til spørsmål, og der når forståelsen nye nivåer. I fjernundervisningssystemet som nå er opprettet i land etter land, med studiesirkelen, veilederen og Ruhi-instituttets pensum som sine hovedelementer, har bahá’í-samfunnet verden over tilegnet seg evnen til å sette tusener, ja millioner, i stand til å studere skriftene i små grupper i den utrykkelige hensikt å skulle omsette bahá’í-læren i handling, idet de fører troens arbeid fremover til dets neste trinn: vedvarende utvidelse og befestelse i stor målestokk.
La ingen unnlate å verdsette mulighetene som dermed er skapt. Kreftene i dagens samfunn avler passivitet. Et ønske om å bli underholdt pleies fra barndommen av, med økende effektivitet, og dyrker frem generasjoner som er villige til å la seg lede av den som viser seg å være dyktig til å appellere til overfladiske følelser. Selv i mange utdannelsessystemer blir studenter behandlet som om de var beholdere ment til å motta informasjon. At det har lyktes bahá’íverdenen å utvikle en kultur som fremmer en måte å tenke, studere og handle på, der alle anser at de vandrer sammen på tjenestens sti, der de støtter hverandre og går fremover sammen, i respekt for den kunnskap som hver enkelt besitter i et gitt øyeblikk, der man unngår tendensen til å dele de troende inn i kategorier som fordypede og uinformerte – det er en prestasjon av enorme dimensjoner. Og der ligger drivkraften til en bevegelse som ikke lar seg stoppe.
Det som er ubetinget nødvendig, er at kvaliteten på opplæringsprosessen som fremmes på studiesirkelnivå, høynes tydelig i løpet av det kommende år, slik at lokalbefolkningers potensial til å skape en slik drivkraft blir virkeliggjort. I så henseende vil mye falle på dem som tjener som veiledere. For dem vil utfordringen være å sørge for miljøet som instituttkursene tegner et bilde av, et miljø som bidrar til å øke de enkeltes åndelige styrke så de kommer til å betrakte seg selv som aktive pådrivere for egen læring, som forkjempere for en konstant bestrebelse på å anvende kunnskap til å påvirke den individuelle og kollektive forvandlingen. Dersom dette ikke skjer, vil den nødvendige kraften til å drive fram forandring ikke bli utviklet, uansett hvor mange studiesirkler som dannes i et område.
Hvis veilederens arbeid skal kunne nå stadig høyere grader av fremragende dyktighet, må man huske at hovedansvaret for utviklingen av menneskelige ressurser i en region eller et land ligger hos opplæringsinstituttet. Samtidig som instituttet bestreber seg på å øke sitt deltagerantall, må det som en strukturell enhet – fra styret til koordinatorene på ulike nivåer og til veilederne på grasrotplanet – legge like mye vekt på effektiviteten i systemet som helhet, for i siste instans vil en vedvarende kvantitetsøkning være betinget av kvalitativ fremgang. På områdenivået må koordinatoren føye både praktisk erfaring og dynamisk kraft til sin innsats for å ledsage dem som tjener som veiledere. Vedkommende bør arrangere periodiske samlinger for dem der de kan reflektere over sin innsats. Det kan vise seg nyttig at det fra tid til annen organiseres tilstelninger for å gjenta studiet av segmenter hentet fra instituttmaterialet, forutsatt at disse ikke innskjerper et behov for opplæring i det evinnelige. En veileders evner utvikler seg kontinuerlig i takt med at vedkommende trer inn på handlingens arena og hjelper andre til å bidra til målet i den nåværende serien av globale planer, ved å studere sekvensen av kurs og gjennomføringen av den praktiske delen i dem. Og etter hvert som menn og kvinner i ulike aldre beveger seg gjennom sekvensen og fullfører sitt studium av hvert kurs med hjelp av veiledere, må andre – særlig koordinatorer som er ansvarlige for barneklasser, for juniorungdomsgrupper og for studiesirkler – stå klar til å ledsage dem i tjenestehandlinger som utføres i samsvar med deres sterke sider og interesser, tjenestehandlinger som er helt avgjørende for videreføringen av systemet selv. Å sikre at den passende grad av livskraft pulserer gjennom dette systemet, det bør fortsatt være gjenstand for intens læring i alle land i løpet av de neste tolv månedene.
Omsorg for barns åndelige oppfostring har lenge vært en del av bahá’ísamfunnets kultur, en omsorg som ledet til to sameksisterende virkeligheter. Den ene etterlignet det som bahá’íene i Iran hadde prestert, og var kjennetegnet av evnen til å tilby systematiske klasser, fra alderstrinn til alderstrinn, til barn fra bahá’í-familier, stort sett med sikte på å formidle grunnleggende kunnskap om troens historie og lære til oppvoksende generasjoner. I de fleste deler av verden var det forholdsvis få som nøt godt av slike klasser. Den andre virkeligheten vokste frem i områder hvor det foregikk innmelding i stor målestokk, både på landsbygda og i bystrøk. Denne erfaringen hadde en mer inkluderende holdning som sitt hovedpreg. Men selv om barn fra hjem av alle slag straks var ivrige etter å delta i bahá’í-klasser og var velkomne der, forhindret forskjellige faktorer at undervisningen ble gjennomført med nødvendig regelmessighet, år etter år. Denne todelingen var en følge av historiske omstendigheter, og det gleder oss å se at det begynner å bli slutt på den etter hvert som venner med opplæring fra institutter overalt bestreber seg på å tilby klasser på systematisk basis, åpne for alle.
Slike lovende begynnelser må nå følges opp på en energisk måte. I hvert område med et pågående intensivt vekstprogram må man bestrebe seg på en videre systematisering av tilbudet om åndelig oppfostring til stadig flere barn, fra familier med mange slags bakgrunner; dette er en nødvendighet i samfunnsbyggingsprosessen som nå skyter fart i nabolag og landsbyer. Dette vil være en krevende oppgave, en oppgave som krever tålmodighet og samarbeid fra både foreldres og institusjoners side. Ruhi-instituttet er allerede blitt bedt om å fremskynde planene om å fullføre sine kurs for opplæring av barneklasselærere på ulike nivåer, inkludert de tilsvarende leksjonene. Nivåene begynner med fem- eller seksåringer og fortsetter til barn på ti eller elleve år. Hensikten er å fjerne den nåværende kløften mellom eksisterende leksjoner og instituttets lærebøker for juniorungdom, som Troens ånd og den kommende Power of the Holy Spirit, som gir programmet for denne aldersgruppen en klar bahá’í-komponent. Etter hvert som denne tilveksten av kurs og leksjoner blir tilgjengelig, vil institutter i alle land bli i stand til å forberede lærerne og koordinatorene som behøves for å få på plass kjernen i et program for åndelig oppfostring av barn, alderstrinn for alderstrinn, som sekundære elementer kan organiseres rundt. I mellomtiden bør instituttene ved behov gjøre sitt beste for å forsyne lærerne med passende materiell, hentet fra slikt som allerede finnes, til bruk i sine klasser for barn av ulik alder.
Det Internasjonale Undervisningssenter har vunnet vår stadige takknemlighet for den viktige kraftimpulsen det tilførte innsatsen for å sikre at Femårsplanens mål ble nådd tidlig. Å se hvor mye kraft senteret la i dette verdensomspennende foretak, der de så utholdende fulgte fremgangen i hver verdensdel og så tett samarbeidet med de kontinentale rådgiverne, var å få et glimt av den kolossale kraften som er iboende i administrasjonsordningen. Etter hvert som Undervisningssenteret nå med samme kraft vender oppmerksomheten mot spørsmål forbundet med effektiviteten i det som gjøres på områdenivå, vil det uten tvil vie gjennomføringen av bahá’í barneklasser særlig oppmerksomhet. Vi er forvisset om at dets analyse av erfaringen vunnet i noen få utvalgte områder i det kommende år, representative for forskjellige sosiale virkeligheter, vil kaste lys over praktiske spørsmål som vil gjøre det mulig å opprette regelmessige klasser for barn av alle aldre i nabolag og landsbyer.
Den raske spredningen av programmet for åndelig styrking av juniorungdom er enda et uttrykk for kulturell fremgang i bahá’í-samfunnet. Skjønt tendensene i verden som helhet projiserer et bilde av at denne aldersgruppen er problematisk, står rådvill midt oppe i den fysiske og følelsesmessige forandrings kvaler, er negativ og selvopptatt, så beveger bahá’ísamfunnet seg avgjort i motsatt retning, både i språkbruk og tilnærmingsmåter, og i juniorungdommen ser det isteden nestekjærlighet, en sterk rettferdighetssans, iver etter å lære om universet og et ønske om å bidra til å bygge en bedre verden. Beretning etter beretning, der juniorungdom fra land over hele kloden uttrykker sine tanker som deltagere i programmet, vitner om denne visjonens gyldighet. Alt tyder på at programmet engasjerer deres økende bevissthet i en utforskning av virkeligheten som hjelper dem til å analysere de konstruktive og destruktive krefter som virker i samfunnet, og til å erkjenne hvilken innflytelse disse krefter øver på deres tanker og handlinger, noe som skjerper deres åndelige oppfatningsevne, høyner deres evne til å uttrykke seg og styrker moralske strukturer som vil gavne dem hele livet. I en alder da spirende intellektuelle, åndelige og fysiske evner blir tilgjengelige for dem, blir de gitt de redskapene de trenger for å bekjempe kreftene som ville berøve dem deres sanne identitet som edle vesener, og for å arbeide for fellesskapets beste.
Programmets hoveddel utforsker emner fra et bahá’í-perspektiv, men ikke i form av religiøs belæring. Dette har åpnet veien for å utvide det til juniorungdom i et mangfold av situasjoner og omstendigheter. De som gjennomfører programmet, trer derfor i mange slike tilfeller trygt inn på området for sosial handling, der de støter på en rekke spørsmål og muligheter som følges opp og organiseres i en global læringsprosess av Kontoret for Sosial og Økonomisk Utvikling i Det hellige land. Den kunnskaps- og erfaringsmassen som samler seg opp, har allerede gitt støtet til at flere områder spredt rundt om på kloden hver for seg evner å holde over ett tusen juniorungdommer gående i programmet. For å hjelpe andre til å gå raskt fremover i denne retningen, er Kontoret i ferd med å opprette et nettverk av steder i alle verdensdeler, med bistand fra et korps av troende, som kan brukes til å gi opplæring til koordinatorer fra snesevis av områder. Disse ressurspersonene fortsetter å støtte koordinatorene når de vender tilbake til sine respektive områder, og de setter dem i stand til å skape et åndelig ladet miljø der juniorungdomsprogrammet kan slå rot.
På dette innsatsområdet vil det ganske sikkert høstes mer kunnskap, selv om et handlingsmønster allerede er klart. Det er bare bahá’í-samfunnets kapasitet som setter grenser for dets svar på etterspørselen etter programmet fra skoler og interessegrupper. I områdene som i dag danner fokus for et intensivt vekstprogram, foreligger det et vidt spekter av omstendigheter, fra dem som har noen få sporadiske juniorungdomsgrupper til dem som har et antall stort nok til å kreve tjenestene fra en egen koordinator, som kunne motta løpende støtte fra et sted for utbredelse av læring. For å sikre at denne kapasiteten øker gjennom hele spekteret av disse områdene, ber vi om at 32 læresteder skal være i drift innen utgangen av inneværende plan, der hvert av dem skal betjene rundt tjue områder med heltidskoordinatorer. I alle andre slike områder bør man prioritere å skape evnen til å tilby programmet i løpet av kommende år, idet antall grupper systematisk forfleres.
Vi har så langt nevnt følgende utviklinger: den økende evnen til å undervise direkte om troen og til å gå inn i målbevisste diskusjoner om emner av åndelig betydning med mennesker fra alle livsområder; oppblomstringen av en tilnærming til å studere skriftene som er knyttet til handling; fornyelse av forpliktelsen til å tilby regelmessig åndelig oppfostring til de unge i nabolag og landsbyer; den økende innflytelsen av et program som gir juniorungdom sansen for et todelt moralsk siktemål: å utvikle sitt iboende potensial, og å bidra til å forvandle samfunnet. Alle disse utviklingene blir i ikke liten grad styrket av enda et fremskritt på kulturens plan, med virkelig vidtrekkende innebyrd. Denne utviklingen i kollektiv bevissthet lar seg spore i at ordet “ledsage” stadig oftere dukker opp i samtaler blant vennene, et ord som inngis en ny betydning mens det opptas i bahá’í-samfunnets vanlige ordforråd. Det bærer bud om den betydningsfulle styrkingen av en kultur der læring er måten man arbeider på, en måte som fostrer flere og flere menneskers bevisste deltagelse i en forenet innsats for å anvende Bahá’u’lláhs lære på byggingen av en guddommelig sivilisasjon, som Beskytteren erklærer er troens primære oppgave. En slik tilnærming frembyr en skarp kontrast til de åndelig fallerte og dødsmerkede måtene å handle på i en gammel samfunnsorden som så ofte søker å temme menneskers energi gjennom herskermakt, grådighet, skyldfølelse eller manipulasjon.
I forhold blant vennene kommer denne utviklingen i kulturen således til uttrykk i kvaliteten av deres omgang med hverandre. Læring som arbeidsmåte krever at alle inntar en ydmyk holdning, en tilstand der man glemmer selvet, har full tillit til Gud, stoler på hans altoppholdende kraft og er trygg på hans usvikelige bistand, vet at han og han alene kan forvandle myggen til en ørn og dråpen til et grenseløst hav. Og i en slik tilstand arbeider sjeler uopphørlig sammen og gleder seg, ikke så mye over sine egne prestasjoner, men over andres fremgang og tjenester. Derfor har det seg slik at deres tanker hele tiden er samlet om å hjelpe hverandre til å komme til topps i tjeneste for hans Sak og til å sveve i hans kunnskaps himmel. Dette er det vi ser i det nåværende aktivitetsmønsteret som utfolder seg rundt om på kloden, drevet frem av unge og gamle, av veteraner og nyerklærte som arbeider side ved side.
Dette fremskrittet innenfor kulturen påvirker ikke bare forbindelser individer imellom, men dets virkninger kan også merkes i måten troens administrative anliggender blir håndtert på. Siden læring er kommet til å kjennetegne samfunnets arbeidsmåte, er visse sider av beslutningsprosessen angående utvidelse og befestelse blitt tillagt de troende som gruppe, noe som gjør at planlegging og gjennomføring lettere kan tilpasses omstendighetene ute i felten. Ikke minst er det gjennom refleksjonsmøtet skapt et rom der de som er engasjert i aktivitetene på områdenivå, kan samles fra tid til annen for å nå en felles oppfatning om status for sin situasjon, i lys av erfaring og veiledning fra institusjonene, og for å avgjøre sine neste skritt videre fremover. Et lignende rom åpnes av instituttet, som sørger for at de som tjener som veiledere, barneklasselærere og inspiratorer for juniorungdomsgrupper i et område, kan møtes hver for seg og rådslå om sine erfaringer. Det er en nær forbindelse mellom denne rådslagningsprosessen på grasrotplanet, opplæringsinstituttets organer, områdeundervisningskomitéen og hjelperådsmedlemmene; samspillet mellom dem byr på nok et rom der det tas beslutninger som har med vekst å gjøre, i dette tilfelle på en mer formell måte. Virkemåten for dette systemet på områdenivå, født av oppdukkende krav, peker på et viktig kjennetegn ved bahá’í-administrasjonen: Akkurat som en levende organisme har den en innkodet evne til å innrette seg etter høyere og høyere grader av kompleksitet innenfor strukturer og prosesser, forbindelser og aktiviteter i takt med at den utvikler seg, under veiledning av Det Universelle Rettferdighetens Hus.
På alle nivåer, fra det lokale og regionale til det nasjonale og kontinentale, er troens institusjoner i stand til å håndtere en slik økende kompleksitet med stadig større dyktighet; dette er både et tegn på deres stadige modning og en nødvendighet for at den kan skje. Hos de administrative strukturer utvikler det seg forbindelser som har bragt det lokale åndelige råd på terskelen til et nytt trinn i utøvelsen av dets ansvar for å utbre Guds ord, for å mobilisere de troendes krefter og for å utforme et miljø som er åndelig oppbyggende. Ved tidligere anledninger har vi forklart at et åndelig råds modenhet ikke kan bedømmes bare ut fra hvor regelmessige møtene er, og hvor effektivt det fungerer. Dets styrke må i høy grad måles ut fra livskraften i det åndelige og sosiale liv i samfunnet det tjener – et voksende samfunn som ønsker konstruktive bidrag velkommen både fra dem som er formelt innmeldt og dem som ikke er det. Det er tilfredsstillende å se at dagens tilnærmingsmåter, metoder og redskaper stiller til rådighet midlene for at lokale åndelige råd, selv nylig dannede, kan oppfylle disse forpliktelsene idet de går i gang med å sikre at Femårsplanens behov blir dekket på en fyllestgjørende måte i deres kommuner. Faktisk blir rådets tilbørlige engasjement i planen avgjørende for ethvert forsøk på å favne større mengder – som i seg selv er nødvendig for at dets evner og ferdigheter skal vise seg i full bredde.
Den utvikling vi er sikre på å bevitne i lokale åndelige råd i løpet av de neste par år, gjøres mulig av den økende styrken hos nasjonale åndelige råd; deres evne til å tenke og handle strategisk har økt merkbart, særlig etter hvert som de har lært å analysere samfunnsbyggingsprosessen på grasrotplanet med økende skarpsindighet og effektivitet, og å tilføre den hjelp, ressurser, oppmuntring og kjærlig veiledning etter behov. I land der forholdene krever det, har de overført flere av sine forpliktelser i så henseende til regionale råd og desentralisert visse administrative funksjoner, høynet institusjonskapasiteten i områder under sin jurisdiksjon og fostret mer sofistikerte samhandlingsopplegg. Det er ingen overdrivelse å si at nasjonale råds fulle engasjement bidro til å skape den siste kraftinnsatsen som skulle til for å nå målet i den nåværende plan, og vi venter å se videre utviklinger i denne retningen etter hvert som de, sammen med rådgiverne, gjør en veldig anstrengelse i løpet av de kommende kritiske, flyktige måneder for å gjøre sine samfunn rede til å gå i gang med neste femårsplan.
Utviklingen av rådgiverinstitusjonen utgjør uten tvil et av de mest betydningsfulle fremskritt i bahá’í-troens administrasjonsordning i løpet av det siste tiår. Denne institusjonen hadde allerede gått fremover med stormskritt i sin utvikling da rådgiverne og hjelperådsmedlemmene i januar 2001 samlet seg i Det hellige land på konferansen som markerte at Det Internasjonale Undervisningssenter tok i bruk sitt permanente sete på Karmelfjellet. Det hersker ingen tvil om at kreftene utløst av denne begivenheten har drevet institusjonen raskt fremover. Graden av innflytelse som rådgiverne og deres hjelperådsmedlemmer har øvet på planens fremgang, viser at de har inntatt sin naturlige plass i fronten av undervisningsfeltet. Vi er sikre på at det kommende år vil knytte institusjonene i den administrative orden tettere sammen i samarbeid, i takt med at alle, enhver i samsvar med sine funksjoner og forpliktelser i løpende utvikling, bestreber seg på å styrke læremåten som er blitt et fremtredende trekk ved samfunnets virksomhet, og dét mest presserende i områdene som opplever intensive vekstprogrammer.
Bahá’u’lláhs åpenbaring har et veldig omfang. Den krever dyptgående forandring ikke bare på det individuelle plan, men også i storsamfunnets struktur. “Er ikke hensikten med enhver åpenbaring,” forkynner han selv, “å skape en forvandling av hele menneskehetens karakter – en forvandling som skal manifestere seg både utad og innad, og som skal påvirke både dens indre liv og ytre forhold?” Arbeidet som i dag skrider frem i alle deler av verden, representerer det hittil siste stadium i den løpende bahá’í-innsatsen for å skape kjernen i den strålende sivilisasjon som ligger forvart i hans lære; å bygge denne sivilisasjonen er et foretagende av uendelig kompleksitet og omfang, et foretagende som vil kreve at menneskeheten anstrenger seg i århundrer for å gjøre det til virkelighet. Det finnes ingen snarveier, ingen formler. Den nødvendige læringen vil skje, og kapasiteten vil bli utviklet, kun etter hvert som man bestreber seg på å hente innsikter fra hans åpenbaring, på å utnytte menneskeslektens økende kunnskap, på intelligent anvendelse av hans lære på menneskehetens liv og på å rådslå om spørsmålene som dukker opp.
I denne langsiktige kapasitetsbyggingsprosessen har bahá’í-samfunnet viet nesten et og et halvt tiår til å systematisere sin erfaring på undervisningsområdet, og har lært å åpne visse aktiviteter for flere og flere mennesker, og å opprettholde sin utvidelse og befestelse. Alle er velkomne til å komme i samfunnets varme favn og motta næring fra Bahá’u’lláhs livgivende budskap. Det finnes sannelig ingen større glede enn at en sjel i sin lengsel etter sannheten finner ly i Sakens faste borg og henter styrke fra Paktens forenende kraft. Men ethvert menneske og enhver gruppe av individer kan, uten hensyn til om de telles blant hans tilhengere eller ei, hente inspirasjon fra hans lære og dra nytte av slike perler av visdom og kunnskap som vil hjelpe dem til å takle utfordringene de møter. Faktisk vil den sivilisasjon som er så forlokkende for menneskeheten, ikke oppnås ved bahá’í-samfunnets innsats alene. Tallrike grupper og organisasjoner besjeles av verdenssolidaritetens ånd, som er en indirekte manifestasjon av Bahá’u’lláhs forestilling om prinsippet om menneskehetens enhet, og de vil bidra til sivilisasjonen som er bestemt å skulle dukke frem av det nåværende samfunns tummel og kaos. Det bør være klart for alle at kapasiteten skapt i bahá’í-samfunnet gjennom suksessive globale planer i økende grad gjør det i stand til å bidra innenfor sivilisasjonsbyggingens mangfoldige og uensartede dimensjoner, der det åpnes for læring innenfor nye uutforskede områder.
I vårt ri ván-budskap fra 2008 nevnte vi at samtidig som vennene fortsatte innsatsen på områdenivå, ville de finne seg trukket lenger og lenger inn i samfunnslivet rundt seg, og ville møte utfordringen med å skulle utvide den systematiske læringsprosessen de gjennomgår til å omfatte et bredere spekter av menneskenes målrettede bestrebelser. I samfunnslivet begynner det å tre frem et rikt mangfold i hvert område idet aktiviteter forbundet med felles gudsdyrkelse, med innslag av diskusjoner i hjemmets intime omgivelser, veves sammen med aktiviteter som byr på åndelig undervisning til alle medlemmer av befolkningen – voksne, ungdommer og barn. Den sosiale bevisstheten høynes på en naturlig måte når det for eksempel pågår mange livlige samtaler mellom foreldre om barnas håp og ønsker, og tjenesteprosjekter kommer i stand etter initiativ fra juniorungdom. Når de menneskelige ressursene i et område er tilstrekkelig rikelige og vekstmønsteret er fast etablert, kan bahá’í-samfunnet engasjere seg sterkere i samfunnet forøvrig, og må faktisk gjøre det. På dette avgjørende punkt i planens utvikling, da så mange områder nærmer seg et slikt stadium, synes det å være på sin plass at vennene overalt gjør seg tanker om hva slags bidrag deres voksende, pulserende samfunn vil gi til storsamfunnets materielle og åndelige fremgang. I så henseende vil det vise seg å være fruktbart å tenke seg to aktivitetsområder som er innbyrdes forbundet og forsterker hverandre gjensidig: engasjement i sosial handling og deltagelse i storsamfunnets aktuelle diskurser.
Gjennom flere tiår har bahá’í-samfunnet høstet mye erfaring innenfor disse to innsatsområdene. Det finnes selvfølgelig ganske mange bahá’íer som deltar i sosial handling og offentlig diskurs som enkeltpersoner gjennom sine yrker. En del ikke-statlige organisasjoner som er inspirert av troens lære, og som virker på regionalt og nasjonalt plan, arbeider innenfor feltet for sosial og økonomisk utvikling for å bedre forholdene for sitt folk. Nasjonale åndelige råds organer bidrar via forskjellige kanaler for å fremme idéer som bidrar til offentlig velferd. På det internasjonale plan utfører organer som Det Internasjonale Bahá’í-samfunns FN-kontor en lignende funksjon. I den grad det er nødvendig og ønskelig, vil vennene som arbeider på samfunnets grasrotplan, dra nytte av denne erfaringen og kapasiteten mens de bestreber seg på å ta fatt på sakene i samfunnet rundt seg.
Sosial handling kan man best tenke på som et spektrum som spenner fra ganske uformelle bestrebelser av begrenset varighet, foretatt av enkeltpersoner eller små grupper av venner, til svært mangesidige og innfløkte programmer for sosial og økonomisk utvikling gjennomført av bahá’í-inspirerte organisasjoner. Uansett omfang og skala forsøker all sosial handling å anvende troens lære og prinsipper for å forbedre et eller annet aspekt av en befolknings sosiale eller økonomiske liv, så beskjedent det enn måtte være. Slike bestrebelser utmerker seg altså ved at deres erklærte formål er å fremme befolkningens materielle velvære, i tillegg til dens åndelige velferd. På menneskehetens horisont avtegner det seg nå en verdenssivilisasjon; at den må oppnå en dynamisk sammenheng mellom livets materielle og åndelige krav, står sentralt i bahá’í-troens lære. Dette idealet har åpenbart vidtrekkende følger for karakteren ved all sosial handling gjennomført av bahá’íer, uansett hvilket omfang og rekkevidde dens innflytelse måtte ha. Selv om forholdene vil variere fra land til land, og kanskje fra område til område, og utløse et mangfold av bestrebelser fra vennenes side, finnes det visse grunnbegreper som alle bør ha i tankene. Ett av disse er at kunnskap har en sentral plass i sosial tilværelse. Videreføringen av uvitenhet er en svært alvorlig form for undertrykkelse; den forsterker de mange fordomsmurene som danner hindringer for gjennomføringen av menneskehetens enhet, som på en og samme tid er målet og funksjonsprinsippet i Bahá’u’lláhs åpenbaring. Tilgang til kunnskap er ethvert menneskes rettighet, og å delta i å utvikle, anvende og utbre den er et ansvar som alle må påta seg i det store foretagende å skulle bygge en fremgangsrik verdenssivilisasjon, enhver etter egne talenter og evner. Rettferdigheten krever at alle må delta. Skjønt sosial handling kan innebære å sørge for varer og tjenester i en eller annen form, må dens primære hensyn være å bygge evnen innenfor en gitt befolkning til å delta i å skape en bedre verden. Sosial forandring er ikke et prosjekt som én gruppe mennesker gjennomfører til fordel for en annen. Omfanget og kompleksiteten av sosial handling må stå i forhold til de menneskelige ressurser som er tilgjengelige i en landsby eller et nabolag til å videreføre den. En innsats begynner derfor best i beskjeden skala og vokser organisk etter hvert som kapasiteten innenfor befolkningen utvikles. Kapasiteten stiger selvsagt til nye nivåer i takt med at pådriverne for sosial forandring med økende effektivitet lærer å anvende elementer av Bahá’u’lláhs åpenbaring, sammen med vitenskapens innhold og metoder, på sin sosiale virkelighet. Denne virkeligheten må de bestrebe seg på å lese på en måte som stemmer overens med hans lære, idet de i sine medmennesker ser juveler av uvurderlig verdi og erkjenner virkningene av den todelte sammensmeltings- og oppløsningsprosessen på både hjerter og sinn, så vel som på sosiale strukturer.
Effektiv sosial handling tjener til å berike deltagelsen i samfunnsdiskursene, akkurat som innsiktene vunnet ved å delta i visse diskurser kan bidra til å klargjøre begrepene som former sosial handling. På områdenivå kan engasjement i offentlig diskurs strekke seg fra en handling så enkel som å ta bahá’í-idéer med i hverdagslig samtale til mer formelle aktiviteter som å utarbeide artikler og delta i sammenkomster viet emner av sosial interesse – klimaendring og miljø, styreform og menneskerettigheter, for å nevne noen få. Det medfører også meningsfylt omgang med interessegrupper og locale organisasjoner i landsbyer og nabolag.
I denne sammenheng ser vi oss nødt til å komme med en advarsel: Det er viktig at alle innser at verdien av å delta i sosial handling og offentlig diskurs ikke skal bedømmes ut fra evnen til å få innmeldinger. Selv om innsats på disse to aktivitetsområdene meget vel kan føre til en økning i bahá’í-samfunnets størrelse, gjennomføres de ikke med dette for øye. I så henseende er det helt nødvendig å være oppriktig. Videre bør man ta seg i vare for å overdrive bahá’íerfaringen eller å rette utilbørlig oppmerksomhet mot nybegynnerbestrebelser, som programmet for åndelig styrking av juniorungdom, som med fordel kan få modnes i sitt eget tempo. Nøkkelordet i alle tilfeller er ydmykhet. Mens vennene formidler entusiasme om sine trosoppfatninger, bør de vokte seg for å fremstå med en triumferende seiersmine, som neppe passer seg dem imellom og langt mindre under andre omstendigheter.
Når vi gir dere en beskrivelse av disse nye mulighetene som nå åpner seg på områdenivå, ber vi dere ikke om å endre deres nåværende kurs på noen måte. Man bør heller ikke forestille seg at slike muligheter representerer en alternativ tjenestearena som konkurrerer med utvidelses- og befestelsesarbeidet om samfunnets begrensede ressurser og krefter. I året som kommer bør instituttprosessen og aktivitetsmønsteret som den leder til, fortsatt styrkes, og undervisning bør fortsatt være det som enhver troende først og fremst har i tankene. Man bør ikke søke å engasjere seg ytterligere i samfunnslivet for tidlig. Et slikt engasjement vil skride frem på en naturlig måte etter hvert som vennene i hvert område fortsetter å anvende planens anvisninger gjennom en prosess med handling, refleksjon, rådslagning og studium, med læring som et resultat. Engasjementet i storsamfunnets liv vil blomstre i takt med at bahá’í-samfunnets evne til å fremme sin egen vekst og bevare sin egen livskraft gradvis økes. Det vil oppnå sammenheng med innsatsen for å utvide og befeste samfunnet i den utstrekning det bygger på elementer i det begrepsmessige rammeverk som styrer den nåværende serien av globale planer. Og det vil bidra til å bevege befolkninger mot Bahá’u’lláhs visjon om en fremgangsrik og fredelig verdenssivilisasjon i den grad det anvender disse elementene kreativt på nye læringsområder.
Kjære venner! Hvor ofte uttrykte vel ikke den elskede Mester håpet om at de troendes hjerter skulle strømme over av kjærlighet til hverandre, at de ikke ville tåle noen skillelinjer, men betrakte hele menneskeheten som én familie. “Se ingen fremmede,” er hans formaning, “se heller alle mennesker som venner, for kjærlighet og enhet blir vanskelig når dere fester blikket på det som er annerledes.” Alle utviklingene som ble gjennomgått på de foregående sider, er – dypest sett – kun et uttrykk for universell kjærlighet oppnådd ved Den hellige ånds kraft. For er det ikke kjærlighet til Gud som brenner bort alle fremmedgjøringens og splittelsens slør og knytter hjertene sammen i fullkommen enhet? Er det ikke hans kjærlighet som tilskynder dere ute på tjenestefeltet og setter dere i stand til å se evnen til å kjenne ham og tilbe ham i enhver sjel? Anspores dere ikke til dåd av kunnskapen om at hans manifestasjon med glede holdt ut et liv i lidelse av kjærlighet til menneskeheten? Se innenfor deres egne rekker, på deres kjære bahá’í-brødre og -søstre i Iran. Eksemplifiserer ikke de mot som er født av kjærlighet til Gud og ønsket om å tjene ham? Vitner ikke deres evne til å heve seg over den grusomste og bitreste forfølgelse om at millioner på millioner av undertrykte mennesker evner å reise seg og spille en avgjørende rolle i å bygge Guds rike på jord? Fortsett videre fremover, uten å la dere avskrekke av konfliktskapende sosiale konstruksjoner, og bring Bahá’u’lláhs budskap til ventende sjeler i hvert nabolag i byområder, i hvert tettsted på landsbygda, i hver utkant på kloden, idet dere tiltrekker dem til hans samfunn, Det Største Navns samfunn. Dere er aldri ute av våre tanker og bønner, og vi vil fortsette å bønnfalle den allmektige om å styrke dere med sin underfulle nåde.
DET UNIVERSELLE RETTFERDIGHETENS HUS