Web - Windows - iPhone
Det første året i Femårsplanen gir et veltalende vitnesbyrd om at Bahá’u’lláhs tilhengere har gitt sin hengivne tilslutning til handlingsrammen presentert i vårt budskap av 27. desember 2005, og at de står forpliktet til å fremme prosessen med inntreden i skarer. Der denne handlingsrammen i alle dens dimensjoner er blitt anvendt på en gjennomtenkt måte innenfor et område, oppnås det jevn fremgang, både med hensyn til de troendes og deres venners deltagelse i samfunnslivet og når det gjelder tallmessig vekst, der noen områder rapporterer om innmeldinger i hundretall med få måneders mellomrom og andre om snesevis av nye medlemmer. For denne utviklingen har en høynet bevissthet om foretakets åndelige natur vært avgjørende, sammen med en økt forståelse av de beslutningstagende redskaper som angis av planens hovedlinjer.
Før vi satte i gang den nåværende serien av globale planer innsiktet på det ene mål å skulle fremme prosessen med inntreden i skarer, hadde bahá’í-samfunnet gjennomgått et stadium med hurtig, storstilet utvidelse i mange deler av verden – en utvidelse som det til sist var umulig å opprettholde. Utfordringen lå derfor ikke så meget i å utvide Sakens medlemsmasse med nye tilhengere, ihvertfall ikke fra befolkninger som hadde vist seg mottagelige, men i å oppta dem i samfunnets liv og løfte frem fra dem et tilstrekkelig antall viet samfunnets videre vekst. Så avgjørende viktig var det for bahá’í-verdenen å møte denne utfordringen at vi gjorde den til et sentralt punkt i Fireårsplanen og anmodet nasjonale åndelige råd om å bruke brorparten av sin energi til å skape institusjonell kapasitet, gjennom opplæringsinstituttet, til å utvikle menneskelige ressurser. Vi påpekte at stadig økende grupper av troende ville ha behov for å nyte godt av et formelt opplæringsprogram utformet for å gi dem den kunnskap og åndelige innsikt og de ferdigheter og evner som kreves for å utføre de tjenestehandlinger som ville opprettholde utvidelse og befestelse i stor målestokk.
Når vi i dag iakttar virksomheten i områdene med solid vekst, legger vi merke til at i dem alle har vennene fortsatt å styrke instituttprosessen samtidig som de lærer å mobilisere sin voksende kjerne av troens aktive støttespillere, å opprette et virksomt system for samordnet innsats, å veve sine individuelle initiativ og kollektive bestrebelser sammen til et effektivt mønster for forenet handling, og å nyttiggjøre seg analysen av relevant informasjon når de planlegger sine aktivitetssykluser. Midlet til å videreføre utvidelses- og befestelsesarbeidet hånd i hånd – som er nøkkelen til bærekraftig vekst – har de vitterlig funnet. Et slikt vitnesbyrd vil ganske visst inspirere enhver hengiven troende til å stevne besluttsomt frem langs den systematiske opplærings vei som er staket ut.
Det som er oppnådd i disse årene med formidabel innsats, har ikke begrenset seg til områdene der arbeidet med storstilet utvidelse og befestelse tilføres ny kraft på denne måten. Tilnærmingsmåten som ble brukt i Fireårsplanen, fulgt av Tolvmånedersplanen og den forrige Femårsplanen, viste seg å medvirke til å skape omstendigheter der de troende kunne utvide sin innsats til en vid personkrets, idet de trakk dem inn i ulike sider av samfunnets liv. Fordelene ved den tiårige prosessen med ferdighets-bygging hos de tre deltagerne i de globale planer er nå tydelige i store trekk. Overalt var det et behov for å vinne en forståelse av dynamikken i utviklingen av menneskelige ressurser. Overalt måtte vennene lære hva jevn vekst krever – å befordre systematisk handling og unngå å la seg forstyrre, å bringe visse elementer i den kollektive beslutningsprosessen nær til grasrota og skape samfunn som er seg sin oppgave bevisst, å oppmuntre til allmenn deltagelse og innpasse samfunnets ulike grupperinger i sine aktiviteter, spesielt barn og yngre ungdom, som er Guds Saks fremtidige forkjempere og hans sivilisasjons bygningsmenn.
Med et så fast fundament på plass bør undervisning være fremst i tankene hos hver eneste troende. Om de i sin personlige innsats underviser sine venner på fireside-sammenkomster og deretter får dem med på kjerneaktiviteter eller bruker disse aktivitetene som sitt primære undervisningsredskap, om de som samfunn gjør sitt første fremstøt gjennom arbeidet med barn og yngre ungdom i et område eller fokuserer først på de eldre generasjoner, om de i sine kollektive bestrebelser besøker familier i grupper som ledd i en intensiv kampanje eller avlegger periodiske visitter hjemme hos søkere over tid – dette er beslutninger som bare kan tas i henhold til vennenes omstendigheter og muligheter og utfra beskaffenheten av de befolkningsgrupper de har samkvem med. Det alle må erkjenne, uten hensyn til ytre omstendigheter, er både det skrikende behov hos en menneskehet som, berøvet åndelig næring, synker dypere ned i fortvilelse, og hvor presserende det undervisningsansvar er som vi alle er betrodd som medlemmer av Det Største Navns samfunn.
Bahá’u’lláh har befalt sine tilhengere å undervise i Saken. Allerede er tusener og atter tusener energisk beskjeftiget med å anvende planens tiltak for å åpne veier til at de selv kan lede sjeler til hans åpenbarings osean. Vi ser med forventningsfulle øyne frem til den dag da undervisning er den fremherskende lidenskap i hver troendes liv, og da samfunnets enhet er så sterk at den lar denne oppglødde tilstand finne uttrykk i uopphørlig handling på tjenestens område. Dette er således vårt inderlige håp for dere og gjenstand for våre mest inntrengende bønner ved Den Hellige Terskel.
DET UNIVERSELLE RETTFERDIGHETENS HUS