Web - Windows - iPhone
Riḍván 2006 er en stund preget av seiersbevissthet og forventning. Bahá’u’lláhs tilhengere overalt kan med rette være stolte av hvor mye de har prestert i løpet av den Femårsplanen som nå går mot sin avslutning. Og fremtiden kan de imøtese med en tillit som kun skjenkes dem som eier en besluttsomhet stålsatt gjennom erfaring. Hele bahá’í-verdenen blir beveget når den betrakter omfanget av det femårige foretagende som ligger foran den, det dype engasjement det vil kreve og de resultater det er bestemt å skulle nå. Våre bønner slutter seg til deres idet dere vender dere til Bahá’u’lláh i takknemlighet over det privilegium å få være vitne til hvordan hans øyemed for menneskeheten utfolder seg.
I vårt budskap av 27. desember 2005 til rådgiverne samlet i Det hellige land, tilsendt alle nasjonale åndelige råd samme dag, skisserte vi hovedtrekkene i Femårsplanen som vil strekke seg fra 2006 til 2011. Vennene og deres institusjoner ble formant til å studere budskapet grundig, og innholdet er uten tvil velkjent for dere. Vi oppfordrer nå hver og en av dere til å sette kreftene inn på å sikre en vellykket oppnåelse av målet med å igangsette intensive vekstprogram i ikke mindre enn 1500 områder verden over i løpet av de neste fem år. At grunnlaget for igangsettelsen av planen ble lagt så raskt og systematisk i land etter land i månedene etter at rådgiverne hadde reist fra Verdenssenteret, er en pekepinn på hvor ivrig bahá’ísamfunnet tar utfordringen det får seg forelagt. Skjønt det ikke er behov for at vi foretar en videre utdypning av planens krav her, kjenner vi oss tilskyndet til å gi dere et par kommentarer til ettertanke om den globale sammenhengen som deres individuelle og kollektive innsats vil gjøres innenfor.
For over sytti år siden skrev Shoghi Effendi sine “World Order"-brev der han gav en skarpsindig analyse av kreftene som er virksomme i verden. Med en veltalenhet som han var alene om, beskrev han to prosesser som er satt i gang av Bahá’u’lláhs åpenbaring, den ene nedbrytende og den andre sammenføyende, som begge driver menneskeheten mot den verdensordningen han uttenkte. Vi ble advart av Beskytteren om at vi ikke måtte bli “forledet av den smertelige treghet som preger fremveksten av sivilisasjonen” som møysommelig opprettes, eller bli “narret av de forbigående tilfeller av tilbakevendende fremgang som til tider synes å være i stand til å stagge den nedbrytende virkningen av de kroniske onder som rir en forfallstids institusjoner”. Ingen oppsummering av begivenhetenes gang i de senere tiår kan unnlate å bekrefte hvordan de prosessene har skutt fart som han den gang så presist analyserte.
For å skjønne i hvilken grad de oppløsende krefter har sønderrevet samfunnsveven, trenger man bare å tenke på den stadig dypere moralske krise som er i ferd med å oppsluke menneskeheten. Er ikke tegnene på selviskhet, mistenksomhet, frykt og bedrag som Beskytteren oppfattet med slik klarhet, blitt så utbredt at de er lett synlige selv for en tilfeldig iakttager? Ruver ikke trusselen om terrorisme som han talte om, så sterkt på den internasjonale arena at den opptar tankene hos både yngre og eldre i alle verdens avkroker? Har ikke den uslukkelige tørsten etter og den febrilske jakten på jordisk tant, rikdom og fornøyelse i den grad befestet sin makt og innflytelse at de har tilranet seg herredømme over slike menneskelige verdier som lykke, troskap og kjærlighet? Har ikke svekkelsen av familiesamhørighet og den uansvarlige holdningen til ekteskapet nådd slike proporsjoner at eksistensen av denne grunnleggende samfunnsenheten er i fare? “Menneskenaturens fordervelse, forfallet i menneskets vandel, korrumperingen og oppløsningen av menneskenes institusjoner” som Shoghi Effendi på forhånd advarte om, avslører seg beklageligvis “fra sine verste og mest frastøtende sider”.
Beskytteren legger størstedelen av skylden for menneskehetens moralske fall på svekkelsen av religionen som en sosial kraft. Han henleder vår oppmerksomhet på Bahá’u’lláhs ord: “Skulle religionens lampe formørkes, så vil kaos og forvirring følge, og rettsinn, rettferdighet, ro og fred vil ikke lenger gi sitt lys.” Tiårene som fulgte etter at han skrev sine brev, har vært vitne til ikke bare en fortsatt forringelse av religionens evne til å øve moralsk innflytelse, men også til at massene er blitt sveket ved at religiøse institusjoner har opptrådt usømmelig. Forsøk på å gjøre den sterk igjen har kun gitt opphav til en fanatisme som, om den ikke stagges, vil kunne ødelegge grunnlaget for siviliserte forbindelser mellom folk.
Den nylig intensiverte forfølgelsen av bahá’íene i Iran er alene rikelig bevis på at mørkets krefter er fast bestemt på å slukke troens flamme hvor enn den brenner klart. Skjønt vi er forvisset om Sakens endelige seier, våger vi ikke å glemme Beskytterens advarsel om at troen vil måtte kjempe med fiender som er sterkere og lumskere enn dem som har plaget den i fortiden.
Det er ikke nødvendig å gi utdypende kommentarer til statsmannskunstens maktesløshet, et annet tema som behandles så mesterlig av Beskytteren i hans “World Order”-brev. Det økende økonomiske skillet mellom de rike og de fattige, videreføringen av eldgammelt fiendskap nasjoner imellom, det stigende antall fordrevne personer, den usedvanlige økningen av organisert kriminalitet og vold, den gjennomgripende følelsen av utrygghet, sammenbruddet av grunnleggende tjenester i så mange områder, den ukritiske utnyttelsen av naturressurser – dette er bare noen få av tegnene på verdensledernes manglende evne til å uttenke levedyktige tiltak for å lindre menneskehetens lidelser. Det vil ikke si at man har unnlatt å gjøre oppriktige bestrebelser, faktisk ei heller at de ikke er blitt mangedoblet i tiår etter tiår. Hvor kløktige disse bestrebelsene enn har vært, så strekker de likevel slett ikke til for å fjerne “den dypeste årsak til det onde som så ublidt har forstyrret likevekten i dagens samfunn”. “Selv ikke det å utvikle maskineriet som kreves for å forene verden politisk og økonomisk,” hevdet Beskytteren, “ville i seg selv kunne tilveiebringe motgiften mot den gift som uopphørlig svekker livskraften hos organiserte folk og nasjoner.” “Hva annet,” hevdet han med trygg forvissning, “makter i siste instans å holde stand mot de indre oppløsningstendenser som, om de ikke stagges, nødvendigvis må fortsette å ete seg inn til margen av et fortvilet samfunn, enn at man uforbeholdent aksepterer det guddommelige program” fremsatt av Bahá’u’lláh “som i sine hovedtrekk inkorporerer Guds plan for menneskehetens forening i denne tidsalder, forbundet med en urokkelig overbevisning om at alle dens forordninger er usvikelig virkningsfulle.”
I sannhet skarpsindig er Shoghi Effendis beskrivelse av oppløsningsprosessen som skyter fart i verden. Like slående er hvor presist han analyserte kreftene som er forbundet med sammenføyningsprosessen. Han talte om en “gradvis spredning av verdenssolidaritetens ånd som spontant vokser frem av kaoset i et samfunn som er gått i oppløsning” som en indirekte manifestasjon av at Bahá’u’lláh unnfanget prinsippet om menneskehetens enhet. Denne solidaritetsånden har fortsatt å spre seg i tiårenes løp, og i dag er dens virkning åpenbar i en rekke begivenheter, fra at man forkaster dypt inngrodde rasefordommer til den gryende bevisstheten om verdensborgerskap, fra en sterkere miljøbevissthet til felles innsats for bedre folkehelse, fra interessen for menneskerettigheter til den systematiske gjennomføringen av alminnelig skolegang, fra igangsettelsen av aktiviteter mellom trossamfunn til oppblomstringen av hundretusener av lokale, nasjonale og internasjonale organisasjoner som driver en eller annen form for sosial aktivitet.
Men for Bahá’u’lláhs tilhengere er de mest betydningsfulle begivenhetene i sammenføyningsprosessen de som har direkte med troen å gjøre, hvorav mange ble befordret av Beskytteren selv og har gjort veldige fremskritt etter sin beskjedne begynnelse. Fra den lille kjerne av troende som han gav sine første undervisningsplaner til, har det vokst frem et verdensomspennende samfunn representert på tusenvis av steder, der hvert enkelt følger et veldefinert aktivitetsmønster som inkorporerer troens prinsipper og siktemål. På grunnvollen av den administrasjonsordning han så omhyggelig anla i løpet av de første tiår av sin embetstid, er det oppført et stort, tett sammenknyttet nettverk av nasjonale og lokale åndelige råd som flittig administrerer Sakens anliggender i over ett hundre og åtti land. Fra de første gruppene av hjelperådsmedlemmer for troens beskyttelse og utbredelse som han opprettet, har det vokst frem en legion på nesten ett tusen trauste feltarbeidere som rettledes av åttien rådgivere under Det Internasjonale Undervisningssenters dyktige ledelse. Utviklingen av troens verdensadministrasjonssenter, innenfor området for dens åndelige verdenssenter, en prosess som Beskytteren viet så mye energi, krysset en avgjørende terskel da Det Universelle Rettferdighetens Hus inntok sitt sete på Karmelfjellet, og ved den etterfølgende fullføringen av bygget for Det Internasjonale Undervisningssenter og for Senteret for Tekststudier. Ḥuqúqu’lláh-institusjonen har gjort jevn fremgang bestyrt av Guds Saks Hånd dr. ‘Alí-Muḥammad Varqá, utnevnt som tilsynsmann av Shoghi Effendi for femti år siden, og et høydepunkt ble nådd i 2005 ved opprettelsen av et internasjonalt forstanderskap eslet til å fremme den stadig bredere anvendelsen av denne mektige loven, som er en kilde til uvurderlige velsignelser for hele menneskeheten. Beskytterens innsats for å høyne troens profil i internasjonale kretser har utviklet seg til et omfattende system for utadrettet kontakt som er i stand til både å forsvare troens interesser og til å forkynne dens universelle budskap. Respekten som troen nyter i internasjonale fora når dens representanter taler, er et høyst bemerkelsesverdig resultat. Troskapen og hengivenheten overfor Bahá’u’lláhs Pakt hos medlemmene av et samfunn som avspeiler hele menneskeslektens mangfold, utgjør et kraftforråd som ingen annen organisert gruppe kan hevde å oppvise maken til.
Beskytteren forutså at Det Universelle Rettferdighetens Hus, i påfølgende epoker av formingstiden, ville igangsette en serie verdensomspennende foretagender som ville “symbolisere enheten mellom og samordne og forene aktivitetene” til nasjonale åndelige råd. Gjennom tre suksessive epoker har bahá’í-samfunnet nå virket med flid innenfor rammen av de globale planene fra Rettferdighetens Hus og har lykkes i å skape et bahá’í livsmønster som fremmer den enkeltes åndelige utvikling og kanaliserer medlemmenes kollektive krefter henimot den åndelige gjenopplivningen av samfunnet. Det har tilegnet seg evnen til å nå et stort antall mottagelige sjeler med budskapet, til å bestyrke dem og til å fordype deres forståelse av hovedpunktene i den tro de har tilsluttet seg. Det har lært å omsette rådslagningsprinsippet fremsatt av dens grunnlegger til et effektivt redskap for kollektiv beslutningstagen og å undervise sine medlemmer i bruken av det. Det har skapt programmer for åndelig og moralsk fostring av sine yngre medlemmer og tilbudt disse til ikke bare sine egne barn og yngre ungdommer, men også til samfunnet forøvrig. Med det talentreservoar det har til sin disposisjon, har det skapt en rik litteratursamling som omfatter bind på snesevis av språk, og som tar opp både dets egne behov og allmennhetens interesser. Det er blitt sterkere engasjert i storsamfunnets anliggender og har satt i gang en mengde prosjekter innenfor sosial og økonomisk utvikling. Særlig har det, etter den femte epokens begynnelse i 2001, gjort betydelige fremskritt med hensyn til å mangedoble sine menneskelige ressurser gjennom et opplæringsprogram som når grasrota i samfunnet, og har oppdaget metoder og redskaper for å skape et bærekraftig vekstmønster.
Det er i sammenheng med samspillet mellom de her beskrevne krefter at man må se pålegget om å fremme prosessen med inntreden i skarer. Femårsplanen som nå begynner, krever at dere konsentrerer kreftene om denne prosessen og sikrer at de to gjensidig utfyllende bevegelsene i dens kjerne går raskere. Dette bør være deres fremste anliggende. Etter hvert som deres innsats bærer frukt og vekstens dynamikk når et nytt kompleksitetsnivå, vil det komme utfordringer og muligheter som Verdenssenteret selv må ta hånd om i de kommende fem år, på slike områder som utadrettet virksomhet, sosial og økonomisk utvikling, administrasjon og anvendelsen av bahá’í lov. Samfunnets vekst har allerede gjort det nødvendig å iverksette nye ordninger for å fordoble antall pilegrimer til fire hundre i hver gruppe, fra oktober 2007. Det finnes også flere andre prosjekter som vil måtte følges opp. Blant disse er videreutviklingen av hagene rundt Bahá’u’lláhs gravmæle, så vel som Riḍvánhagen og Mazra‘ih; restaureringen av Den Internasjonale Arkivbygningen; bygningsmessige reparasjoner i Bábs gravmæle av et ennå ikke helt avklart omfang; og oppføringen av Tilbedelsens Hus i Chile som imøtesett av Beskytteren – det siste av de kontinentale mashriqu’l-adhkárene. I takt med at disse tiltakene skrider frem, vil vi fra tid til annen rette appeller til dere om bistand, både i form av økonomisk støtte og spesielle talenter, under hensyntagen til at troens ressurser i størst mulig grad bør tilflyte planens behov.
Kjære venner: At de nedbrytende kreftene vokser i omfang og styrke, er ikke til å overse. Det er like klart at Det Største Navns samfunn er blitt ledet av forsynets hånd i sin stadige fremgang og nå må øke i størrelse og utvide sine ressurser. Femårsplanen har trukket opp en rak kurs. De av oss som er klar over menneskehetens problemsituasjon og er oss bevisst i hvilken retning historien utvikler seg, hvordan kan vi unnlate å reise oss i vår fulle høyde og vie oss dens endemål? Er ikke Beskytterens ord om at “forberedelsene er gjort” like sanne for oss i dag som da han skrev dem i løpet av den første Sjuårsplanen? La hans ord klinge i ørene: “Det er ingen tid å miste.” “Noe rom for vankelmodighet finnes ikke.” “En slik anledning er uerstattelig.” “Å forsøke, å holde ut, er å sikre endelig og fullstendig seier.” Vær forvisset om våre fortsatte bønner ved Den Hellige Terskel om ledelse og beskyttelse for dere.
DET UNIVERSELLE RETTFERDIGHETENS HUS